Sikkerheten til matemballasje

Innholdet i hygienestandarden for matemballasje er ufullkomment

(1) Det finnes ingen enhetlig standard for helsekostemballasjematerialer. Det finnes for tiden ingen enhetlig standard for helsekostemballasjematerialer innenlands. Standardreglene gjelder kun for et lite antall produkter, for eksempel GB/T10004 – 2008 for fleksibel emballasje, plastkomposittfilm, poser, tørr ekstruderingsmasse og «indikatorer på løsemiddelrester» i de tilsvarende bestemmelsene.

(2) De fleste hygienestandardene for matemballasjematerialer gjelder ikke lenger for alle typer matemballasje. For å oppdage løsemiddelrester har forskjellige land fastsatt målene for disse. I GB/T10004 – 2008 for emballasje av plastkomposittfilm, poser og tørrplastekstruderingsmateriale er hovedbestemmelsene at restmengden av løsemiddel ikke overstiger 5 mg/m2, men det er ikke spesifisert hva slags løsemiddel det brukes. Det er heller ingen mer detaljert inndeling av mengden løsemiddel for alle typer. Nasjonale helsestandarder forbyr også bruk av plastavfall som råmateriale for produksjon av plastmatbeholdere. Skadene er imidlertid mer skjult, og industrielle råvarer for plastmatbeholdere er for løse. Standardindeksen for plastbeholdere er for lav, og den nasjonale standardkomiteen jobber for tiden med å oppdatere og forbedre standardarbeidet.

(3) De fleste produktstandarder for emballasjematerialer beskriver ikke bare kravet om deteksjon av løsemiddelrester, men det finnes også noen enkle sensoriske indikatorer, som for eksempel at emballasjematerialet ikke må ha en spesiell lukt, emballasjens bløtleggingsvæske ikke må ha en spesiell lukt, men det finnes heller ingen spesifikke kvantitative indikatorer. Det er uunngåelig at det finnes løsemiddelrester i matemballasjen under produksjon. I dyptrykk av plastkomposittmaterialer og tørrblandinger av løsemidler må det brukes mye organiske løsemidler som toluen, etylacetat og etylketon. I samsvar med kravene til produksjonsprosessen bør løsemidlet fordampe. Av ulike årsaker vil det alltid være mer eller mindre flyktige løsemidler i den faktiske produksjonen, kjent som restløsemidler. Restløsemidler er en kombinasjon av flere typer løsemidler. Vanligvis når innholdet av restløsemidler er under en viss terskelverdi, kan folk ikke føle luktesansen, men folk kan oppfatte høye løsemiddelrester. For eksempel PVC (PVC) har plastfolie forårsaket kreft, noe som har hatt sterke konsekvenser i hjemmet. 《GB9681—1988 Helsestandard for PVC-støpeprodukter for matemballasje: «I en spesifikk bestemmelse er innholdet av vinylkloridmonomer mindre enn eller lik 1 mg per kilogram. En vinylkloridmonomerblanding som finnes i PVC-plastfolie, bidrar til menneskekroppen å være kreftfremkallende. EU, USA og Japan har forbudt bruk av dette produktet i mat. Det er oppdatert flere ganger, men hovedsakelig for å endre noen av disse parameterne. «Plastfolie-hendelser og gjennomgående; Nok en gang har landets relevante standarder utstedt et arbeidsforsinket arbeid. Derfor er det viktig å utvikle en kvantitativ indeks for å oppdage løsemiddelrester for å finne en påvisning av matemballasjematerialer.